Socially awkward penguin

Hallo, godtfolk!
Jeg håper virkelig ikke at jeg er den eneste her i verden som stadig kommer opp i mer eller mindre kleine situasjoner, om det er tilfellet så blir jo dette innlegget bare driiitflaut for meg. Jeg har alltid lurt på hva grunnen kan være til at jeg havner i disse situasjonene støtt og stadig, og har nå kommet opp med noen teorier.
A) Jeg er i en fjortizfase der alt bare er dødskleint
B) Jeg har en krøll på de sosiale antennene
C) Jeg er over gjennomsnittet paranoid
(holder en knapp på C foreløpig)

Uansett hva svaret er, finner jeg offentligheten og menneskegrupper generelt litt skremmende, for vi vet jo alle at verden er en slem og skummel plass. Det er personer rundt hvert gatehjørne, bak hver busk og i hver eneste restaurant som bare VENTER på at du skal drite på draget.

 Heldigvis er det alltids noen knep som kan forhindre den store skandalen. For eksempel... Hva skulle vi gjort uten mobilen? Har ikke tall på hvor mange blikkontakt og samtaler jeg har ungått bare ved å dra fram mobilen for å skrive en melding(om man ikke får svar, spille SnakeII). Det er ikke det at jeg hater alle mennesker i hele verden,  bare det at jeg  ikke alltid er i humør, eller at jeg vet den personen egentlig ikke er så alt for glad i meg, men må følge visse sosiale normer.

Når jeg besøker søsteren min som studerer i Trondheim, tar jeg som regel buss. En hver busstagers drøm er å få to seter alene, slik at man da kan ligge og sove hele veien, oppbevare vesker og klær på den ledige plassen, eller bare det å få være alene uten å måtte ta hensyn til en ekstra person. For å oppnå dette nirvanaet er det ganske vanlig å:
- late som man sover når bussen stopper for å ta på passasjerer
- late som man sover, MED headset
- ha på et headset OG lese en bok
- dekke til den ledige plassen med enten bagasje eller med seg selv(ligge)
- ha på seg fillete klær og spraye seg med alkohol

Det er også like utfordrende å gå alene på en ny restaurant. Skal jeg vente til jeg får henvist bord? Får jeg menyen levert? Skal jeg bestille fra en kelner eller et annet sted? Hvordan skal jeg betale? Åherregud, har jeg nok penger på kortet? Er det gratis vann her? Hvor er toalettene hen? Føkk, dette var ikke det jeg bestilte? "Smakte det?" "Ehehe ja, det var fantastisk (en bolle med jord krydret med fiskebein ville smakt bedre)."
Og så er det problemene med å forstå hva hver enkelt sier. Hvor mange ganger har jeg ikke møtt på en svenske, noen med en rar dialekt eller noen som nettopp har lært norsk som prøver å spørre meg om jeg vil ha ditt eller datt? Jeg har en sperre på å si "hæ?" to ganger. Om jeg ikke har forstått hva personen febrilsk prøver å fortelle meg på 3. forsøk, gir jeg bare opp og svarer: Jaaa..? eller Ehm, nei takk. Som oftest nei, siden jeg ikke vil ende opp med å betale mer enn planlagt. NEI, jeg skal ikke ha en meny, damn you!
For eksempel: Da min gode venn Emilie skulle bestille pizza i dag.
Mannen bak disken hadde en noget gebrokkent norsk og setningen hørtes dermed slik ut: "Skarruhasauspåpizzaja? Bernaisehvitløkekstraja? Mildellersterksauspåpizza? Hvilkensaus?". Emilie ble straks bekymret, spurte han om hun ville ha ekstra saus ved siden av pizzaen (30kr!) eller om hun ville ha sterk eller medium saus på pizzaen? Hakke peil.
Hun svarte derfor: NEI!(yup, akkurat slik). Vi endte da opp med en sausløs pizza.

Overraskelsen over at noen snakker til meg er alltid like stor. Rekker derfor ofte ikke å reagere før det er for sent.

 

Er i samme båt som å dra i jakken til en kvinne og si: Mamma, kan i få den, pleaaase?, og så viser det seg at det absolutt ikke er din mamma.

Dette var dagens frustrasjoner.

Drar til Sarpsborg i morgen med laget. Satser på å knuse all motstand easy as pie.
Stay tuned! Linn Mari