Dette glasset er f*nden meg halvtomt!

God morgen/formiddag/ettermiddag/middag(signe maten)/kveld/natt(ey, du trenger søvn), mine kjære lesere! Er det ikke herlig å være tilbake?....Ok, forventer ikke noen svar her.

Årets første innlegg er om en av fjorårets hendelser; Juletrepyntingen.
Om det er knyte-dvergkinesere i esken sammen med juletrelysene eller ikke vet jeg ikke noe om, men det slo ikke feil, de var like flokete som året før.
Etter at lillesøster og jeg hadde fått løst opp alle speider-og seilmannsknutene i boken, sa hun noe søtt(som barn i den alderen av og til gjør) : "Vet du hva jeg tror? Jeg tror at alle grantrærs høyeste ønske er å bli et vakkert juletre". Jeg lot henne tro det, og delte derfor ikke mine tanker om saken.
Hvordan hun ser for seg situasjonen:

"Hurra! Gleder meg til å hogge ned et flott juletre til mor."

"Which tree should I taaake?"

"Omg, this tree is perfect!"

"Der, et perfekt resultat. Bare se hvor vakkert og lykkelig treet er! Det er sikkert kjempeglad for å kunne stå og skinne i stuen vår, pyntet fra topp til rot."

Det er altså slik hun ser verden. Jeg derimot, har et mer REALISTISK syn på det hele. Tenk deg at grantrær er det minste lik mennesker, ville du likt å bli behandlet på denne måten? Bli hugget ned, dratt skrikende vekk i ditt eget blod, vekk fra familie og venner, puttet i en menneskefot(refererer her til "juletrefot", til de som ikke skjønner noe her, google it) fylt med hundemat, bli påhengt pynt like behagelig som en striskjorte med knekkebrødsmuler. NEI!

"Hva har jeg noen gang gjort noen? Hvorfor fortjener jeg en slik smertefull død?"

Uansett, poenget med dette er...Neste gang du ser et juletre, føl sorg, smerte, og ikke minst, skyld.
Stay tuned! Linn Mari